BAKTRUPPEN MENER AT JORDA ER RUND
Av Camilla Eeg Formidlingsrådgiver Kunstneriske Forstyrrelser – Kunst i Nordland


Dette er fortellingen om den store Stamsund-undersøkelsen som ble gjennomført våren 2003 i et fiskevær i Lofoten. Resultatet av undersøkelsen lot vente på seg, men et år senere, den 4. Juni 2004 leverte Norsk Bakgrunn alias Baktruppen resultatet av undersøkelsen på Hurtigrutekaia i Stamsund. Oppdraget hadde den norske performancegruppen fått gjennom prosjektet Kunstneriske Forstyrrelser – Kunst i Nordland initiert av Nordland Fylkeskommune. I denne fortellingen figurerer altså både offentlige instanser, kunstnerne og de lokale fastboende. Spørsmålet er hvilke roller som ble spilt og hva som ble satt i spill. Var det stereotypene som ble tegnet opp? Var det fordommer som ble bekreftet, eller fikk alle uventede overraskelser? Sikkert er i hvert fall at historien om prosjektet vil leve videre, og tar ikke slutt så lenge det kommer turister til Stamsund.

Fortellingen begynner i Stamsund, første gang Baktruppen setter sine ben på plassen. Den gang kom de direkte fra Uganda og opplevde et kultursjokk som gjorde at de følte seg like fremmede i Lofoten som de gjorde i Afrika. Møtet med stedet Stamsund, hvor Kunst i Nordland hadde bedt dem om å skape en ”kunstnerisk forstyrrelse”, ligger som en grunnpremiss for hele prosjektet. Nemlig spørsmålet om hvem som er fremmed for hvem, og hvem som betrakter hvem i den såkalte stedsspesifikke kunsten. Kunstformidling til distriktene bygger på en velkjent sentraliseringstanke som er rotfestet i norsk politikk. Dette la også Baktruppen selv vekt på i sin tale til innbyggerne i Stamsund under presentasjonen av prosjektet.

”Baktruppen mener at jorda er rund, og at alle steder i utgangspunktet er like fjerne, selv om det jo er lang tradisjon for å skille mellom sentrum og periferi…I virkeligheten er både Stamsundværinger og Baktruppen minoriteter i utkanten av hva det store flertallet anser som betydningsfullt og sentralt, og det på tross av at vi så avgjort befinner oss midt i sentrum av hver vår tilværelse. Og på samme måte som Stamsundværinger er majoritet i Stamsund, utgjør Baktruppens medlemmer et klart flertall i Baktruppen.”

Baktruppen bestemte seg for å gjennomføre en meningsmåling. Forkledd som opinionsbyrået Norsk Bakgrunn kontaktet de Stamsundværingene og invitert dem til å svare på en rekke spørsmål som skulle gi et bilde av hva det vil si å være bosatt i Stamsund. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i juni 2003, og 97 personer deltok. Ut av denne ble det trukket en vinner som fikk et gavekort på 10.000,- til en sydentur. En reise vekk fra periferien til et fritt valgt fremmed sted i varmere strøk. Siden skulle det gå nøyaktig et år før både arrangørene og Stamsundværingene fikk se resultatet av undersøkelsen.

Kunstneriske Forstyrrelser – Kunst i Nordland forventet en performance i kjent Baktruppen stil. Stor var derfor overraskelsen da det ble annonsert at de hadde spikket en skulptur som skulle avdukes i Stamsund, og som innbyggerne så skulle få anledning til å stemme over om de ville beholde eller ikke. I løpet av fire timer etter avdukningen av en to meter høy treskulptur, var det anledning til å stemme over skulpturens skjebne. Stemmene ville så bli talt og avgjørelsen effektuert der og da. Dersom det ble stemt mot å beholde skulpturen skulle den umiddelbart senkes i havet utenfor kaia.

På bakgrunn av Skulpturlandskap Nordland
Nordland er et fylke med en unik skulptursamling, plassert ute i landskapet gjennom prosjektet Skulpturlandskap Nordland. Prosjektet viser kunstverk av anerkjente internasjonale kunstnere. Skulpturene skriver seg inn i en klassisk modernistisk - så vel som stedsspesifikk tradisjon, hvor den primære intensjonen har vært det estetisk objekt som skal synliggjøre og fornye bestemte fysiske omgivelser, og dermed gi stedene økt symbolverdi. Slike skulpturer er plassert ut i utallige, først og fremst urbane, landskaper mellom 1970 – og 90 tallet. I Skulpturlandskap Nordland ble skulpturene satt i dialog med en storslått natur og steder som allerede bærer betydning gjennom lag av historiske hendelser og natur-symbolikk. Problemet i dette møtet er konflikten mellom det nye stedet som skulpturen etablerer, og et allerede eksisterende sted som den kan komme til å skygge for. Skulpturene i Skulpturlandskap Nordland ble i mange tilfeller svært omdiskutert lokalt. Mange opplevde de modernistiske og abstrakte skulpturene som fremmede og malplassert i forhold til omgivelsene og en kulturell virkelighet som manglet referanser til denne estetikken.

Det var denne situasjonen som Baktruppen pekte på i sitt prosjekt ved å la folket selv bestemme om de ville ha skulpturen de ble gitt. Gjennom å iscenesette situasjonen slik de gjorde, ble kunstformidling i distriktene problematisert gjennom å belyse maktforhold og avdekke ulike, og ofte motstridende, interesser. Kunstneriske Forstyrrelser – Kunst i Nordland er en slags oppfølger til Skulpturlandskap Nordland. I dette nye prosjektet er intensjonen å presentere uttrykk som i større grad speiler samtidskunsten på 2000-tallet, hvor kommunene har fått anledning til selv å melde sin interesse for deltagelse. Dette forskyver til en viss grad maktforholdet fordi kunstinstitusjonen ønsker økt samarbeid og dialog enn hva som var tilfelle i Skulpturlandskap Nordland. Man kan likevel spørre seg om de enkeltpersoner som har tatt avgjørelsen om deltagelse egentlig representerer befolkningen på stedet? På den annen side er det kanskje heller ikke mulig, fordi det i ethvert samfunn vil være mange motstridende meninger om et kunstverk. Det er likevel viktig å merke seg at alle parter har sin agenda i forhold til å gjennomføre et slikt prosjekt, og kanskje skulle man kommunisere de ulike bakenforliggende intensjonene tydeligere i sammenhenger hvor kunst skal formidles?

Et viktig aspekt ved det nye prosjektet er å problematisere stedsspesifikk kunst som genre, og utvikle strategier for kunstformidling hvor lokalsamfunnet er mer direkte involvert. Målet er en økt dialog om tilværelsen på ulike steder sett fra forskjellige synsvinkler. Prosjektene er tenkt å skulle virke som en slags vitamininnsprøytinger i forhold til allerede eksisterende lokale initiativer. Møtet med noe som er fremmed i forhold til det kjente, kan inspirere til et fornyet engasjement som igjen kan føre til bedre trivsel. Som den amerikanske kunsthistorikeren Miwon Kwon skriver i sin bok One Place After Another, Site-specific Art and Locational Identity, representerer såkalt ”new genre public art” en forskyvning fra kunst som estetisk opplevelse med ønske om å berike, til kunst som har en sosial funksjon med et ønske om å forbedre samfunnet.

Miwon Kwon legger i sin bok vekt på at det er mange fallgruver ved denne form for kunstpraksis og kunstformidling. På den ene siden står man i fare for det Hal Foster skriver om i sitt essay ”The Artist as Ethnographer”, hvor kunstneren inntar rollen som antropologen som undersøker et sted uten å synliggjøre sitt eget ståsted og identitet. Altså hvor kunstnerens autoritet og synsvinkel ikke blir problematisert, og hvor han eller hun ender med å invadere og i realiteten kommer til å kolonisere forskjeller ved kun å stille det lokale til skue. På denne måten blir steder og grupper synliggjort som annerledes, og deres perifere og marginaliserte posisjon styrkes i stedet for å svekkes. Allerede eksisterende maktstrukturer, mellom det normative og det som faller utenfor, sementeres ytterligere. Kwon peker på at det ikke bare er kunstneren som iverksetter slike mekanismer i kunstformidlingen. Institusjonen(e) som initierer og inviterer kunstnere er også med til å påvirke og styre kunsten i bestemte retninger som tjener eget ønske om synlighet og anerkjennelse.

Kwon understreker at man må unngå all form for kategorisering av alle involverte parter; kunstner, lokalsamfunn og kunstinstitusjon. Det finnes ikke et homogent samfunn eller gruppe som kan studeres av en utenforstående, enten det er en kunstner eller en forsker. Drømmen om et enhetlig og homogent lokalsamfunn er like utopisk som ideen om en stabil og renskåret identitet. I ethvert møte vil de involverte parter påvirke hverandre og den situasjonen de befinner seg i. Kvelden da den store Stamsundundersøkelsen ble presentert på Hurtigrutekaia, er et godt eksempel på dette. I så måte har Baktruppen lykkes med å iscenesette en kunst- happening i tråd med det Miwon Kwon kaller ”relational specificity”. I dette ligger tanken om en mer flytende subjektivitet, identitet og opplevelse av sted og rom. En situasjon som kan inneholde en dialektisk spenningen mellom ulike ståsteder. Ifølge Kwon innebærer det å kunne forholde seg til uklare relasjoner mellom nære og fjerne steder og personer og se dem som sidestilt og like verdige. Sitatet fra Baktruppens tale ovenfor viser hvordan de er bevist nettopp disse problemstillingene.

Turisten i Stamsund
Det kommer mange turister til Stamsund. De fleste kommer med hurtigruta. Båten ligger til kai mellom 15 og 30 minutter. Det gir turistene tid til å ta en rask runde ned til Skjærbrygga og tilbake igjen. Etter den 4.juni 2004 har Stamsundværingene gitt turistene et speilbilde som møter dem når de legger til kai. Av rundt 500 stemmer var 95% for å beholde skulpturen som Baktruppen hadde laget etter modell av en liten suvenir i tre som de hadde kjøpt i Uganda. Figuren forestiller ”den hvite mann i Afrika”, en antropolog med tropehjelm og store støvler, som med tiden er blitt gitt negroide trekk. Denne to meter høye mannen, hogd ut av en 125 år gammel furu fra Østlandet, står nå utenfor hotellet i Stamsund og skuer over mot Hurtigrutekaia. Stamsundværingene har gitt ham navnet ”Turisten”.

I dagene før skulpturen ble avduket, var stemningen blant befolkningen at de ikke skulle ha noe ”fancy” kunst, de fleste mente at den skulle hives på havet. Både arrangørene, Baktruppen og publikum ble overrasket da skulpturen kom til syne. Til både kunstnernes og arrangørenes, og kanskje også publikums egen store forbauselse, trykket Stamsundværingene figuren til sitt bryst. Kanskje ble de rett og slett sjarmert av denne mannen som verken forsøker å være stor kunst eller pretendere å bære et budskap som det kan være vanskelig å forstå. Han er ikke noe annet enn det han gir seg ut for å være, og ikke er han vakker heller. Kanskje var det lokalsamfunnets humor og selvironi som gjorde at de bestemte seg for at denne raringen ville de gjerne innlemme i sitt nærmiljø.

Baktruppen på sin side ville gjerne skape ”stor” kunst. De hadde bestilt kranbåt og dykker med undervannskamera, og sett for seg hvor vakker skulpturen ville være når den sank ned mot havets bunn. Men slik ble det ikke. Etter som timene gikk øket flertallet for å beholde skulpturen. Ryktet begynte å gå om at Baktruppen ville senke skulpturen uansett valgresultat, at de rett og slett ikke ville følge flertallets stemme. For som de hadde sagt i sin åpningstale, så er det flertall for å støtte mindretallet i kunstens verden. Derfor steg spenningen hos alle parter. Barn bandt seg fast til skulpturen og ropte slagord for å redde den fra en skjebne på havets bunn. Arrangørene ble nervøse for at Baktruppen ikke skulle respektere lokalsamfunnets stemme og bekrefte eksisterende fordommer om kunsten som noe som stiller seg over vanlige folk. De var redde for at dette ville føre til at dialogen mellom det lokale publikum og kunsten skulle stoppe opp for fremtiden. Baktruppen selv ble nervøse for at deres verk ikke skulle bli gjennomført etter planen og at den forventede avslutningen som skulle fullføre og fullende verket, ikke ville skje.

Det ble en intens dragkamp mellom kunstens autonomi og folket, og på mange måter var det begge som vant. Stamsundværingene fikk beholde sin skulptur og Baktruppen torde å ta sin egen iscenesettelse på alvor og la seg selv overraske og påvirkes av møtet og situasjonen. På den måten iscenesatte Baktruppen en performance som gikk ut over deres eget kunstnerskap. Verket er ikke bare en iscenesettelse, men griper også inn i virkeligheten. Det er i aller høyeste grad performativ kunst i den forstand at den var med til å endre de faktiske forholdene. Dersom Baktruppen hadde gjennomført sitt opplegg uavhengig av stemmene ville situasjonen forblitt kun en iscenesettelse, et teater hvor de som hadde stemt bare ville ha blitt statister i Baktruppens forestilling uten å vite det på forhånd. Lokalsamfunnet overrasket like mye som kunstverket overrasket denne dagen. Ingen fikk sine fordommer bekreftet verken om den vanskelige kunsten eller om intoleransen i små samfunn. Her ble kunstnere, arrangør og publikum på mange måter sidestilt i en situasjon som ingen av dem helt kunne kontrollere.

Kanskje ble Stamsund-undersøkelsen det Miwon Kwon kaller en ”collective artistic praxis”? Et stedsspesifikt verk som ikke er beskrivende av en situasjon eller et sted, men som iscenesetter en situasjon hvor man kan komme sammen og skilles i en kollektiv prosess som ikke avsluttes. Et møte mellom individer i bevegelse som ikke nødvendigvis blir enige eller skaper noen form for enhet. I Baktruppens perspektiv representerte Stamsund et fremmed sted, og for Stamsundværingene var Baktruppen og den moderne kunsten fremmed. Men kanskje er det som Miwon Kwon sier;
”An encounter with a ”wrong” place is likely to expose the instability of the ”right” place, and by extension the instability of the self.”

”Turisten” representerer den fremmede og viser til hvordan vi alle er fremmede et eller annet sted, hvordan alle steder både er sentrum og periferi avhengig av synsvinkel. Jeg tror også at jorda er rund og er enig med Baktruppen i at alle steder i utgangspunktet er like fjerne.

Camilla Eeg
Formidlingsrådgiver
Kunstneriske Forstyrrelser – Kunst i Nordland